Hasardspill

Saganatt som senker drømmen på vår jord

Vår nasjonalsang handler om de drømmene og aspirasjonene vi har for nasjonen Norge. Den hinter til en drøm som går inn i den eventyrlige natten. Mens solen senkes ned i horisonten, så går det mot en ny kveld der håpefulle nordmenn legger seg til å sove. Etter stressende hverdager er det nok mange forskjellige kilder til stress, og dermed like mange kilder til håp og drømmer. Noen drømmer nok om en tur til Spania, mens andre bare drømmer om barnepass til helga. Allikevel er det en kollektiv drøm som de fleste av oss har til felles.

Det norske landslaget i fotball er utvilsomt en refleksjon av vår nasjonalsang. Her finner vi kanskje noen av de mest ambisiøse drømmene her til lands. Det er drømmer om heder og ære, men kanskje aller helst om å bare komme seg til VM. Sett bort i fra det andre verdensmesterskapet i 1938, som hadde et ganske annerledes format, så har Norge kun klart å kvalifisere seg til VM ved 2 anledninger, i 1994 og 1998. Her gjorde vi det dog strålende, og de fleste husker nok kvelden der vi slo Brasil i Marseille. Da var det virkelig en saganatt som senket drømmen på vår jord! Men hva bringer egentlig fremtidens landslag for oss?

Dagens landslagstropp er lovende

Når vi ser tilbake på Drillo sin tid som landslagstrener på 90-tallet, så er det ikke bare hans fotball i seg selv vi mimrer tilbake til. Selvfølgelig er det alle stjernene, slik som Myggen, Flo-brødrene, Bohinen, Johnsen, og mange flere. Hele landslaget var rett og slett en rekke stjerner, og de spilte i de største ligaene i Europa. Den dag i dag er landslaget i ferd med å utvikle seg dit hen igjen, og kanskje kan det være interessant å tippe på deres sjanser for kvalifisering til EM. Etter en generasjon som ikke klarte å leve opp til den massive standarden som ble satt, så er vi nå på fote igjen. Lille Norge kan fort bli en ganske så beintøff fotballnasjon å møte i fremtiden.

Blant de mer etablerte spillerne finner vi Rune Jarstein i mål, Håvard Nordtveit i midtforsvaret, Stefan Johansen på midten, og både Joshua King og Tarik Elyounoussi på topp. Er det en ting landslaget ikke mangler, så er det rutine, for vi har mange spillere som er vante med den internasjonale arenaen i henhold til landslagskamper. I tillegg til de ovennevnte har navn slik som Omar Elabdellaoui, Markus Henriksen, og mange flere god erfaring å ta med seg fra noen av de største turneringene i europeisk klubbfotball.

Tar vi en titt på de yngre spillerne, så handler selvfølgelig det meste om Martin Ødegaard. Det føles ut som en evighet siden han slo igjennom og dro til Real Madrid, men unggutten er fortsatt det – en unggutt. Med sine 20 år, men allikevel god erfaring fra Europa og totalt 20 landslagskamper, så er Ødegaard en stjerne under produksjon. Med seg på talentsiden har han Kristoffer Ajer, kjempen som leder midtforsvaret til Celtic. Ajer er også 20 år, dog med noe mindre erfaring enn Ødegaard. Navn som Sander Berge, Iver Fossum og Alexander Sørloth er utvilsomt lovende også.

Trenere og taktiske spillestiler for landslaget

Det begynner å bli en stund siden Drillo og Nils Johan Semb kontrollerte landslaget. Selv perioden under Åge Hareide endte for over 10 år siden. Selv om disse trenerne for lenge siden er borte, så er ikke nødvendigvis deres inntrykk helt borte. Norge har hatt en tradisjon for å ansette ”dinosaurer” i henhold til spillestil. Drillo, Semb, Hareide, Drillo igjen, Høgmo og til slutt nå Lagerback, er ikke akkurat trenere som står for sambafotball. En kan si hva en vil om dette, men i hvert fall har landslaget en kontinuitet – og ikke minst en bevissthet om egne ferdigheter.

Når du skal sette en kupong på om Norge kommer seg til EM eller ikke, så hadde det vært ufattelig surt dersom treneren valgte en spillestil som ikke passet i det hele tatt. Om Norge for eksempel reiste til Spania og forsøkte å utspille spanjolene basert på teknikk, så hadde du nok revet deg i håret. I det hele tatt er eksperimenter med taktikken som passer den norske spillertypen kun en forbannelse. De fleste av oss husker nok den ene gangen Høgmo prøvde seg på å spille mot Ungarn uten spiss. Da tapte vi mot et lag som hadde keeper i joggebukse!

Det er derfor viktig at vi opprettholder kontinuiteten, og ikke minst fortsetter med spill som passer spillertypene vi har innad i laget vårt. Det er helt soleklart at spillere som Martin Ødegaard skal få lov til å holde i kula fra tid til annen, men det betyr ikke at han trenger å sende 20 støttepasninger til en ikke like ballsikker stopper, slik som Kristoffer Ajer. I stedet er det viktig at Norge setter full fart fremover, legger innlegg på sine store spisser, og utnytter det fysiske overtaket som finnes. For tross alt, Norge er bygget opp under Drillo-fotballen!

 

Hvordan ser egentlig fremtiden ut?

For øyeblikket er det EM-kvalifiseringen som er det viktigste fokuset for landslaget. Kun en gang tidligere, i 2000, så har Norge klart å kvalifisere seg til EM. I gruppe med Spania, Sverige, Romania, Malta og Færøyene, så er det 2 lag som vil gå videre til mesterskapet. Her er det liten tvil om at Spania er storfavoritten, og allerede har de sanket 2 av 2 mulige seire, en av disse mot Norge. Sverige blir dermed Norge sin store utfordrer i gruppen.

Med en bitter 3-3 kamp i bagasjen, så er det liten tvil om at Norge er hevngjerrige før returen i Sverige i September. Den kampen må utvilsomt vinnes, men kanskje like viktig er det å ikke snuble mot de mindre nasjonene i gruppen.

Det blir spennende å se hvor fremtiden bringer Norge. Med så mye potensiale, og en fornuftig tilnærming til det sportslige, så kan det fort bli gode tider igjen. Før den tid senker dog den saga natt drømmer nok en kveld, og vi kan drømme en kollektiv drøm om å komme oss til et VM nok en gang!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *